Billies fosterhjem er et brunt hus i Bokarp; et sted som er så lite at Billie ikke engang skjønner at de er framme når bilen stopper. Men humøret hennes er det ingenting å si på, selv om hun etter hvert blir overbevist om det er noe rart med familien hun har kommet til. Som om det er noe de skjuler …
Alt er uvant og annerledes enn det hun er vant til, men det tar ikke lang tid før Billie skjønner det meste.
Man går ikke opp til husene på Solkullen. På fredag er det kosekveld hjemme. Å sykle bortover landeveien i så stor fart at man får tårer i øynene er fantastisk. Og i friminuttene henger man ved benkene. Hvis man er jente.
Billie har en fantastisk evne og kraft til å forandre ting bare gjennom å være helt seg selv. Samtidig er hun bare en vanlig jente i sjuende; langt borte fra byen hun kommer fra, og langt borte fra mamma.
Det nye livet til Billie begynner nå.
